Arv er en av faktorene som påvirker vekten vår. Har du overvektige foreldre, er sannsynligheten større for at du selv er – eller vil bli – overvektig. Noe av dette ligger til en viss grad i DNA-et vårt. Genetikk kan påvirke hvordan kroppen lagrer fett, hvordan appetitten reguleres, og til og med hvordan vi reagerer på ulike typer mat.

Selv om genetiske faktorer kan gjøre vektnedgang mer utfordrende for noen, er det fremdeles fullt mulig å gjøre noe med det, akkurat som for andre.

Arv påvirker vekten vår, men miljøet har ofte større innflytelse. Selv om genetikk kan øke risikoen for overvekt, er det ofte vanene vi arver, som spise- og aktivitetsmønstre, som gjør størst utslag. Dette er det enkelt å gjøre noe med.

Etter min mening er dette kanskje den største årsaken til at så mange blir overvektige i dagens samfunn. Vi kan nå få levert flere tusen kalorier på døren uten å bruke en eneste kalori. Butikkene bugner av “lette løsninger”, mat designet for å smake mest mulig og stimulere hjernens belønningssenter, slik at vi får lyst på mer. Disse matvarene inneholder ofte store mengder kalorier, sukker, salt og tilsetningsstoffer. Samtidig er de ofte billigere enn de mer næringsrike og uprosseserte alternativene vi egentlig burde spise mer av.

En burgermeny på 2000 kalorier kan kjøpes for litt over 100 kroner og er klar på null komma niks. Selv om denne maten ikke er fornuftig, er den laget for å trigge hjernen slik at vi føler oss “euforiske” og ønsker mer senere. I noen tilfeller kan vi til og med spise den uten egentlig å like smaken og likevel vende tilbake gang på gang. Dette er et stort problem.

Hjernen din er i konstant endring. Det kalles nevroplastisitet, og betyr at hjernen tilpasser seg nye erfaringer hele tiden. Ofte kan dette skje svært raskt. Tenk bare på hvor fort en fobi kan oppstå: Én enkelt hendelse kan gjøre at du får sterke følelsesmessige og fysiske reaksjoner bare av å tenke på situasjonen igjen.

Et annet eksempel er matforgiftning. Har du noen gang blitt dårlig av en bestemt matvare, har du kanskje opplevd at bare synet eller lukten av denne maten gjør deg kvalm i årevis. En enkelt hendelse har da fundamentalt endret hvordan hjernen din reagerer.

Hjernen elsker mønstre: Hvis du får søtsug og gir etter ved å spise noe søtt, får hjernen en belønning. Hver gang dette gjentas, forsterkes mønsteret. Men mønstre kan brytes og endres. Når vi erstatter et gammelt mønster med et nytt, lærer hjernen raskt å følge det nye sporet.

To prinsipper vi bruker er priming og assigning:

• Priming handler om å forberede eller påvirke hjernen til å reagere på en bestemt måte i en gitt situasjon.

• Assigning handler om å gi uønskede vaner negative assosiasjoner, og ønskede vaner positive. Gjort riktig kan dette endre hvordan hjernen oppfatter noe på kort tid. For eksempel kan sjokolade, som du tidligere elsket, plutselig oppleves mindre langt mindre fristende - til og med ekkelt.

Hjernen klarer ikke å skille mellom faktiske hendelser og levende visualiseringer. Når du forestiller deg en situasjon detaljert, med sanser, følelser og bilder, aktiveres de samme nettverkene i hjernen som når du faktisk utfører handlingen. Nettopp derfor investerer verdens fremste idrettsutøvere betydelig tid i visualisering og mentale gjennomganger: de trener hjernen til å reagere som om prestasjonen allerede er gjennomført, slik at kroppen automatisk følger.

Ja, i aller høyeste grad. Det finnes utallige studier som viser hvordan både kroppen og hjernen responderer dersom tankene våre oppleves som virkelige nok, eller når vi tror fullt og fast på noe.

For eksempel viser forskning at dersom forsøkspersoner tror de har spist et måltid med mange kalorier, selvom det var veldig få kalorier i måltidet, responderer kroppen fysisk ved å skille ut flere metthetshormoner. Hjernen og kroppen oppfører seg altså som om det faktisk var sant, på samme måte som ved placebo-effekten.

Et annet eksempel er en studie av renholdspersonale. Gruppen som fikk vite at jobben deres var helsefremmende, fikk målbare betydelige forbedringer i helseparametere. De ble altså faktisk i bedre form. Renholdsarbeiderne som ikke fikk denne informasjonen, hadde ingen endringer.

Dette viser at det vi sier til oss selv faktisk har målbar betydning. Og nettopp dette er en del av min metode: å bruke anerkjente prinsipper og mentale teknikker til vår fordel for å skape varig endring.